Å skjønne og å kjenne

Som kristen får man ofte mange spørsmål angående sin tro, og jeg prøver etter beste evne å forklare og å få de som spør til å skjønne hvorfor jeg tror. For meg også når jeg fant ut av dette med tro, så var et viktig element forståelsen av hva jeg trodde på. Jeg ville skjønne hvorfor jeg trodde det jeg trodde. I seg selv er det jo ikke noe galt i det. Vi ønsker vel alle å forstå.

“Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.”
- Hebreerbrevet 11.1

Når jeg så har vært kristen en stund så kommer det oftere og oftere til syne at det viktige med kristendommen er ikke det å forstå alt, eller å alltid ha bevis. Forstå meg rett, fortsatt bare bra med bevis og det finnes massevis av gode grunner til å tro, men det er ikke det som bærer meg i mitt liv og det er ikke det som holder troen oppe. Ja, det er kanskje ikke det som får folk til å tro.

Som kristen så tror jeg på en "levende Gud", det vil si en Gud du kan ha kontakt med. En Gud du kan kjenne. En Gud du kan ha et forhold til. Dette forholdet er det som holder troen oppe, og det er ikke noe du kan se, ta på, lese deg fram til eller bevise. Det er deg, og det er Gud, og det er virkelig. Det er dette forholdet som skaper tro, holder på troen og utvikler troen til å bli noe mer enn bare håp om at Gud finnes.

“For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende.”
- Paulus første brev til Timoteus 4.10

I stedet for å alltid snakke om bevis og grunner til å tro på det jeg tror på, så er det viktigere å påpeke at den aller største grunnen til at jeg tror er at jeg kjenner Jesus og han kjenner meg.