Mamma skal begynne blogge

Mamma skal begynne å blogge.

Jeg prøver å hjelpe mamma.

Det blir gøy å lese hva mamma blogger.

Bjelker og fliser og sånnt

I Matteus 7 sier Jesus noen ganske kjente ord om en flis og en bjelke:
"Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var."

Det gav meg noen tanker jeg fikk lyst til å dele.

Vanligvis har jeg tenkt at jo, det er så mye feil med oss selv, og ser vi ikke dem kan vi ikke påpeke andres feil heller. Men når skal vi da kunne rettlede hverandre?

Hva er det som gir oss rett til å se flisen i andres øyne? Jo, hvis vi har tatt bjelken bort fra vår egen. Det vil si, hvis vi har opplevd det samme som den vi påpeker noe hos, og kommet lenger. Jeg må forstå den andre personen, sette meg inn i situasjonen før jeg kan konfrontere vedkommende. Jeg må fjerne noe fra mitt øyne, uvitenhet - ved å tilegne meg empatien og kunnskapen(og eventuelt erfaringen), og slik kunne si i fra om flisen. Min uvitenhet(bjelk) er antageligvis større enn feilen(flisen) jeg ser hos noen andre, og den blir kanskje enda mindre når vi fjerner våre bjelker slik.

Vi møter de menneskene best hvis vi har vært gjennom det samme som dem.

Er vi for raske på avtrekkeren vil det slå tilbake på oss selv. På den ene siden viser verset at vi ikke skal være dømmende, på den andre siden så forteller den oss at vi må jobbe med våre problemer først, før vi går løs på andres. Vi må jobbe med oss selv, før vi ber andre om å jobbe med dem. Men sist, at vi skal være varsomme med å tro at vi vet mer om deres situasjon enn de selv, for selv om bibelen sier svart på hvitt "du skal ikke..." så er det viktigere hvordan vi møter det andre mennesket med denne nyheten enn at gjør det i vår "hellige" iver. Vi må fjerne vår bjelk, våre fordommer og kanskje legge til side våre overbevisninger slik at vi ser flisa bedre.

Hvis jeg skulle startet kirke...

Så måtte slagordet ha blitt noe sånt som "Are you hangover? hang over here!" :-)

Oktober, oktober, oktober...

Det er jammen meg fælt å være syk og ikke få gjort noe som helst.

Derfor kan jeg ta å liste opp bøkene jeg har fått lest igjenom hittil i høst, med mangel på annet å skrive om:

Orthodoxy - G. K. Chesterton
Holdt på veldig lenge med denne, litt på grunn av språket, men også noe på grunn at at jeg begynte på den når jeg gikk på skole og den havnet i glømselen. Veldig bra bok er det, selv om den er tung og bruker mye vanskelig engelsk. G. K. C. begrunner hvordan han fant veien til kristendommen ved blant annet å støtte seg til observerte og filosofiske sannheter. Full av potensielle gode sitater og full av visdom.

Amish-predikantens Datter - Beverly Lewis
Kjøpte bøkene for mamma, og begynte å lese på bussen - noe som endte opp med at jeg kjøpte første boka selv for å fullføre. Helt grei roman om ei Amish jentes tanker om sin kultur og i møte med verden utenfor, og omvedt, om en utenfor sin møte med kulturen hos Amish befolkningen.

Gudommelig Kjærlighet - Gene Edwards
Litt for lettlest bok som i romanform presenterer skapelsen og historien fram til Jesus med vekt på kjærligheten som er i det hele. Litt mye fantasi blandet med teologien gjør at boken blir litt i overkant, men har noen veldig gode kapitler også.

Vandre i Guds Nåde - Steve McVey
Etter å starte litt tregt så blir boken veldig bra etterhvert, men har sine mangler føler jeg. Sitter likevel igjen med et godt bilde av hva Nåden handler om og hvordan den virker i mitt liv slik at jeg kan vandre i den.

Lost Scriptures, Books that Did Not Make It into the New Testament - Bart Ehrman
I mitt prosjekt angående tidlige kristne og gnostiske skrifter så leste jeg gjennom denne samlingen til Bart Ehrman. Desverre er ikke alle skriftene tatt med i sin helhet, men gir en god oversikt over skriftmangfoldet de første hundre årene etter Kristus. Samlingen er ellers langt fra komplett, så det er mange fler skrifter å lese.

Skuret - Paul M. Young
En av dagens store kristne bestselgere som handler om det ondes problem - hvor Gud er når tragedien intreffer. Boken lever til en viss grad opp til sitt rykte, kommer med mange gode poenger og nye synsvinkler på Gud samtidig som den greier å trekke litt i våre forhåndsoppfatninger om Gud. Utfordrende og annerledes, men absolutt å anbefale.

Ta kontroll i eget liv - Henry Cloud og John Townsend
Grunnen til at jeg plukket opp denne boken var fordi tittelen gjenspeiler noe jeg synes er viktig, nemlig det å selv ha kontroll i sitt liv og slik få sunne relasjoner og et sunnt gudsforhold. Boken derimot, handler mer om hvordan kome i møte med mennesker som utøver makt mot deg samt gjøre deg klar over de murer du har satt opp i livet ditt. En bok i kristen psykologi som veldig godt inkluderer bibelen og Gud. Kapitlene er rettet mot de forskjellige livets faser, noe som gjør at boken i sin helhet ikke har en spesifik målgruppe - men noen kapitler kan være spesielt viktige for akkurat deg i din situasjon.

21 kirkefedre - Peter Halldorf
Peter Halldorf har samlet en oversikt over 21 viktige kirkefedre som var med på å forme den kristendom vi kjenner i dag. Han har greid å inkludere en fin rød trå gjennom hele boken og vi får del i de diskusjoner som fant sted og en god introduksjon til de tidlige troskjempene og omveltningene som fant sted blant kristne i de fem første århundre. Veldig grei bok å lese hvis man vil få en god innsikt i denne perioden, men den bærer selvsagt preg av Halldorf sin egen fasinasjoner.

Hva er seier over synd? - Espen Ottesen
Andre gangen jeg leser gjenom denne boken, denne gangen for å få en gjennomgang av begrepet synd. Selv om Ottesen greier fint å ta oss gjennom historien og syndsbegrepet er han alltid i forsvar for sitt syn og i angrep mot andre syn, noe som gjør boken veldig subjektiv og tar altfor lite hensyn til argumentene hos de som mener annerledes. Selv om jeg var glad at jeg fikk mer klarhet rundt "synd" ble jeg litt skuffet over vinklingene i boka.

Respons, Hjertets Gjensvar på Guds Nåde - Åge M. Åleskjær
En liten relativt lettlest bok som tar fram noen veldig viktige poeng angående vårt kristeliv, nemlig hvordan kristenlivet vårt er en respons på den nåde vi møter fra Gud. På grunn av at jeg har begynt å gå i citykirken, så tenkte jeg at jeg nesten måtte lese gjennom noen av bøkene til Åge, pastor i OKS, og dette var da hans nyeste og en grei bok å starte med.

Første Apologi - Justin Martyr
Enda et skrift som jeg med glede leser i mitt prosjekt om de tidlige kristne skrifter. Her får vi i nesten første halvdel av boken et forord til Justin Martyr, hans meninger og skrifter, før den første Apologi (forsvarsskrift) begynner. Et virkelig godt skrevet apologi, som kan anbefales å lese selv om en del av argumentene kan virke litt svake. Justin legger blant annet stor vekt i det gamle testamentes profetier og viser hvordan disse blev oppfylt av Jesus.




Ja, det var vel de. Prosjektet framover er å få lest ferdig mursteinen "Historien om Gud" av Karen Armstrong, og boken "Den Gud Du Søker" av Bill Hybels. Videre på listen står bøkene "Hold fast på Håpet" av Nancy Guthre, og to bøker jeg har lyst til å lese en gang til, "Guds Vilje - Den gåtefulle" av Charles Swindoll og "Nådens Gåte" av Phillip Yancey. Og til slutt, så skal jeg lese Det Nye Testamentet fra A-Å.

Naturen, nåden og kjødet

Mitt liv handler for øyeblikket å utforske begrepet ”nåde”, og da er det et visst syn på mennesket som dukker opp som en forutsetning for det synet jeg heller meg mot. Å bygge opp en sammenhengende, fornuftig og bibelsk fundert teologi på dette området er ikke det enkleste når man er vokst opp med så mange forskjellige syn.

Bakgrunnen er at mennesket er delt inn i tre: Ånd, Sjel og Kjød(kropp).

Vanligvis har jeg plassert vår syndige natur enten i sjelen eller i kroppen, men hører den egentlig til i ånden? Ånd er den delen av oss som har kontakt med Gud, og i Edens hage var Ånden i orden – og vi hadde både sjel og kropp da også. Når fallet kom ved Adam, så mistet vi denne kontakten med Gud, og dermed gjorde det skade på vår Ånd – vår relasjon med Gud.

Når Jesus kom, og når vi tar imot Ham som herre i våre liv oppretter vi igjen denne tapte kontakten med Gud. Bibelen snakker om at vår gamle natur er død. Vi blir født på ny. Vi har en ny natur. ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.” (2. Kor 5:17)

Vår kamp mot synd blir ikke da mot vår gamle natur, for den har Jesus vunnet over. Den er død. Vi er vant med å kjempe mot en natur som er død, hva er det vi kjemper mot da når vi prøver å la være å synde? Blir vår kamp mot vårt kjød? Tjaonei, vår kamp er å slutte å kjempe en kamp som er vunnet, men vi må bli forvandlet mot det nye bildet. ”For vår kamp er ikke mot kjøtt…”(Ef. 6:12) Det handler ikke om å følge en lov lenger, men å leve i frihet til det liv Herrens Ånd vil forvandle oss. ”Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.” (2. Kor 3:15)

Det er der det blir litt vanskelig, for Guds nåde er bunnet i at det ikke er vår kamp. Det er en kamp Jesus har vunnet, Jesus som har tatt bolig i oss ved Den Hellige Ånd. Vår del er å la Jesus ta plassen i våre liv, ikke å kjempe mot synden som vi er fri fra på grunn av vår nye natur som vi har fått.

Når det står skrevet, ”Du skal ikke vitne falskt” – så det ikke meningen at vi skal gå rundt å tenke på å la være å vitne falskt som om det var det livet handlet om – å kjempe mot synden. Paulus sier jo klart at ”synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg.”(Rom 7:8) – og fører dermed til det motsatte resultat av det som loven var ment for.

Meningen med våre liv er å la vår nye natur virke i oss, slik at vi ikke synder på grunn av den ånd som har tatt bolig i oss. Det er ikke meningen at loven skal styre våre handlinger, det er det som kalles loviskhet. Det er det Fariseerene drev på med.

Det som er det vanskelige er at begge gir samme resultat utad. Greier vi å følge loven til en viss grad så vil resultatet være at vi ikke vitner falskt. Derfor sverger også mange retninger seg til å følge en haug med kristne regler. På den andre siden, lar vi Jesus leve gjennom oss så vil vi heller ikke vitne falskt. Dette skjer uten regler. Når resultatet kan være likt på begge disse måter å leve kristenlivet på, er det vanskelig å vite hva som er det rette. Forskjellen er i det indre, det som skjer i sjelen vår.

Det er utrolig vanskelig å gi opp denne kampen mot kjødet, for det var aldri vår kamp å vinne. Prøver vi å kjempe, blir livet vårt en kamp og vi blir mismodige hver gang vi feiler. ”For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts, kjærlighets og sindighets Ånd” (2. Tim 1:7). Lar vi Jesus få bolig i oss er det den krafts ånd som Gud gav oss som virker, og den virker til kjærlighet og selvbeherskelse(sindighet), og ikke til motløshetens ånd som kommer med en gang vi av vår egen kraft prøver å følge en lov.

Det er litt av en omstrukturering i livet, det å akseptere at vår kamp er kjempet og at vårt håp ikke ligger i å prestere via gjerninger men ved å la Guds Ånd virke i oss og gjennom våre liv.

Ptolemys brev til Flora

Nå følger en tekst for de mer intresserte.

Jeg har lest meg gjennom en hel del med tidlige kristne og gnostiske skrifter det siste halvåret. Mye rart å finne, noe bra og en del veldig fjernt. Det som er veldig fjernt er gjerne de gnostiske skriftene som forteller om hvordan Gud skaperen er ond, og hvordan vi kom til å ha en liten kjerne av godt inne i oss. Men blant gnostiske skrifter falt jeg for en som jeg faktisk syntes var bra, selv om jeg ikke er enig i konklusjonen og alle argumentene, og det er Ptolemys brev til Flora, som er et gnostisk skrift men som virker mer som en gylden middelvei mellom gnostisisme og kristendom, en slags gnostisisme light. Brevet finner du her.

Ptolemy forteller selv at han stiller seg mellom to ytterpunkter, de som mener at alle lover i GT er fra Gud og de som mener alt i GT er fra den onde skaperguden(og altså djevelen). Noe av grunnen til at jeg synes skriftet er bra fordi han går så grundig og ryddig til verks med eksempler fra både GT og NT.

Tankerekken er som følger:

1. Det er helt tydelig at lovene i GT ikke kan være gitt helt og holdent av en feilfri Gud fordi loven i seg selv er ikke feilfri og en stor del er ikke bud som ikke er for Gud å gi.
2. Man kan heller ikke si at Loven er gitt av djevelen fordi loven er ikke ond, da ville den falle på sin urimelighet.
3. Forklaringen er at noen bud er fra Gud, andre fra Moses, og noen av noen andre. Det vil si, det som er fra Moses, er de som han har influert med sine egne ideer. De andre er eldste i folket sine egne bud for å beskytte deres stilling.
4. At Moses blandet inn sine egne tanker begrunner han med det Jesus sier om ekteskapet i Matt 19:8, "Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik." Jesus skiller altså mellom Moses input og Guds opprinnelige vilje. Disse to strider mot hverandre mener Ptolemy, og beviser dermed skillet.
5. Men, sier Ptolemy, så har Moses en god grunn til å gi et slikt påbud. Siden folket ikke greide holde Guds vilje, og dermed var under Guds dom, så gav han bud slik at de kunne bli tilfredse og ikke ødelegge seg selv. Hvis folket ikke greide å se Guds vilje, så gav Moses dem en lov som var det beste av to onder - tillate skilsmisse framfor at det ble kaos.
6. At de eldste lagde sine egne påbud finner han eksempel for i Matt 15, der Jesus påpeker at de gjorde lover der det å gi til templet gikk foran Guds bud om å hedre far og mor. Han siterer så vers 8 og 9 for ytterligere støtte fra Jesus.
7. Dermed sitter vi igjen med de lover som er et utrykk for Guds vilje, de som er fra Moses og de som er fra de eldste, men, Ptolemy mener at lovene fra Gud i tillegg er delt i tre.
8. Disse tre er: Rene ufeilbarlige og helt gode lover som med rette kan kalles Guds lov. Disse kom Jesus ikke for å ødelegge, men for å fullføre. For det andre så var det de lover Gud satte på menneskene på grunn av deres ondskap, disse ødela Jesus fordi de ikke var ett med hans natur - men reaksjoner på det onde. De siste er lover som er billedlige, som viser med lover, regler og handlinger mot noe av det usynlige og åndelige.
9. Eksempler på det første er de ti bud, som Gud selv skrev på steintavler og gjorde gjeldene - men de var ikke helt fullførte i sin rette forstand, noe Jesus kom for å vise. Jeuss viste deres egentlige mening ved at "bryte ekteskapet" tilsvarte "å begjære".
10. Det andre er lover som "øye for øye, tann for tann, mord for mord", der Gud gir lov til å gjengjelde med samme mynt selv om det strider med de ti bud - Loven er rettferdig, men fortsatt ikke i henhold til Guds godhet og natur. De var "vevd inn med urettferdighet". Disse kom Jesus for å ødelegge, samtidig som han sa de var fra Gud. De var nødvendige før Jesus kom, ikke etter, for Jesus viste oss det motsatte ved disse.
11. De billedlige er lover om omskjærelse, sabbat, påske osv. som viser fram til Jesu komme der han åpenbarer deres sanne betydning og mening. Deres bokstavelige mening ble ødelagt av Jesus mens deres åndelige aspekt gjaldt fortsatt.

Så langt følger jeg Ptolemy veldig godt selv om det er vanskelig å være helt enig med alt, for det er mye riktig i det han sier og det hjelper oss å forstå GT og loven. Det er dermed konklusjonen som viser til at han er en gnostiker, for han konkluderer med at siden denne Gud som har ordinert loven ikke kan være perfekt siden loven ikke er helt perfekt, og ikke kan være ond siden loven ikke er ond - må være en mellomting av disse, og dermed en "demiurg" - altså et utspring fra Gud som er underordnet Gud - ikke ond, men rettferdig - men med underordet rettferdighet og med egen ufullkommen vilje.

Dette argumenterer han ikke så godt for, for han forklarer ikke hvor han henter dette begrepet og denne guden fra. Ptolemy sier at Gud er Herre over sin egen rettferdighet - og jeg mener at dette kan fint passe inn på Gud i GT - som er Gud den eneste, Gud, den Gud som også er Gud i NT.

Teksten gav perspektiv og noen gode tanker om GT som kan grunnes videre på. Retorikken var også av typen jeg skulle ønske flere av de tidlige skriftene kunne skilte med.

og grunner på hans lov

"Salig er den mann som ... har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt." Salme 1:1-2

Disse linjene fortalte meg noe som spiller rolle i mitt liv og min relasjon til Gud, det som gjør troen klippefast, fornuftig og velbegrunnet. En slik tro jeg vil ha. Jeg har lang erfaring fra kristne miljøer og har møtt på kristne av alle typer og vet at det er mangel på slik tro hos mange mennesker. Altfor mange synes å ha en tro som ikke er grunnet på, og slik vil ikke jeg ha det i mitt liv. Hva mener jeg med det?

Vi hører mye som kristne. "Det står i bibelen" er den enkle begrunnelsen for mange utsagn. "Jeg har hørt av noen som har hørt av noe som er skikkelig bra" er en gjenganger. "Pastoren sa at...", "Jeg hørte i kirken" eller "En venn av meg som er kristen sa..." er ting vi slenger rundt oss og baserer troen vår på. Den største klassikeren er "Guds veier er uransakelige...". Men jeg har merket at det er mye meninger ute å går, meninger vi har fått et sted fra og slukt, men som vi ikke har grunnet på. Mange meninger har vi tatt imot fordi det passer vårt utgangspunkt, den teologien vi er vant med og ikke vil rokkes ved.

Meninger og dogmer vi tar for gitt og ikke har grunnet på gjør at troen vår høres "blind" ut lang vei, fordi vi ikke vet helt grunnen til at vi tror dem. Vi har ikke interesse av hva vi tror på, vår lyst er ikke i Herrens lov. Derimot, om vi grunner på det vi hører, det vi leser, det vi får servert fra både troverdige og tvilsomme kilder, så får vi gjort disse tankene til våre egne. Hvis vi prøver de opp mot Herrens lov som vi primært har vår lyst i, undersøker om de holder mål og om de kan ha innvirkning i mitt liv, tar vare på de og gjemmer dem i våre hjerter, så er ikke og virker ikke troen lenger "blind". Det vi sier, det sier vi med autoritet, vi kan begrunne våre utsagn, vi vet at det stemmer, vi vet det er sant og riktig. Mennesker forstår at vi er vise og har tatt kunnskapen i eie.

En mening blir ikke din når du hører den og er enig. En mening blir din først når du har grunnet på den og prøvet den. Altfor mange mennesker går rundt og serverer andres meninger. Det er noe jeg vil prøve å begrense i mitt liv, og skjemmes hver gang jeg gjør det. Det er et langt prosjekt. Jeg vet at jeg enda har mye av andres meninger selv, som jeg hater å argumentere med og dele, fordi de ikke er mine og jeg ikke har grunnet godt og lenge på de til å kunne si de er mine.

Det å ta meninger i eie, det kaller jeg å vokse. Når man er rotfestet som treet det sammenlignes med i Salme 1, så vokser man. Man tar opp i seg vann fra den rennende bekken, man tar meningene i eie og vokser av det. Da er man ikke som agnene som vinden blåser bort.

Byrder og bør

I galaterne 6:2 står det "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov.", men så litt senere i vers 5. så står det plutselig "For enhver skal bære sin egen bør.". Hva skal liksom det bety? Vi skal bære våre egen bør og andres byrder? Blir ikke det litt mye?

Litt dumt vi ikke kan gresk alle mann, for der brukes det 2 vidt forskjellige ord.

vers 2: "Byrder", gresk "baros", betyr noe som trykker deg ned, noe større enn det du kan bære, noe tyngre enn det du greier å holde på.
vers 5: "Bør", gresk "phortion"(merk deg likheten med ordet "porsjon"), betyr her noe man bærer eller gjør, en oppgave.

Hva er forskjellen?

"Bør" er en sekk med skolebøker, "Byrder" er en sekk med murstein. Skolebøkene er lette å bære selv, og vi er ment til å fullføre utdannelsen vår selv, selv om det kan være tungt og vanskelig innimellom. Murstein er uviktig masse som bare er tungt å bære men som blir lettere dersom man deler på det. Vi er ment til å bære Bør alene, ikke Byrder.

En av våre guder...

Som gammel Sunde-fan så tok jeg meg selv i å synge "Kjekt å ha", som begynner slik:

"Helt i fra tidenes litt utpå dagen,
Da Adam og Eva ble jagd ut av hagen,
Har sjølberging vært alfa og omega."

Lite hadde jeg tenkt at denne sangen sa det så bra om noe som jeg har tenkt på mange ganger før. "Sjølberging" er noe som blir satt veldig høyt hos oss mennesker, og ofte høyere enn Gud, og dermed blir det vår nye "Alfa og Omega".

Første gang jeg for alvor tenkte på det var når jeg møtte fenomenet i kristenheten. Der blir ofte Gud et middel for å overleve på jorden, og for å få materie i overflod. I noen kristne filmer er den fysiske døden og lidelsen et onde som Gud berger hovedpersonen fra (som om det ikke fantes et bedre liv etter eller mening ved lidelsen) - noe som setter livet for døden viktigere enn livet etter. Det tar fokuset bort fra frelsen, og ned på overlevelse på jorden. Gud blir middelet, ikke målet, for at vi skal få det bra. Konsekvense kan være at vi ikke helt forstår meningen av lidelse, fordi middelet(Gud) ikke ser ut til å fungere. Fokuserer vi på Gud, målet vårt, så vil konsekvensene som regel mye bedre, og det nye synet på overlevelse blir mindre sjølberging og mer det å stole på Gud.

Kroppen, den delen av oss Gud fokuserer minst på(av kropp-sjel-ånd), fokuserer vi som regel mest på.

Samle dere ikke skatter på jorden....

For noen dager sider var det innbrudd i kontorene under her hvor jeg bor, og jeg var en av den som voknet av alarmen og bråket og gikk ned for å sjekke. Heldigvis vekket jeg en av dem andre i huset, slik at vi kunne ferske tyven i trappen sammen, og ikke helt alene.

Uansett, innbrudd eller ikke, det er ikke første gang det skjer her hos oss. Forrige gang kastet de inn en stein gjennom vinduet for å komme inn - og den har Navigatørene tatt vare på og skrevet på inskripsjonen "Samle dere ikke skatter på jorden hvor tyver bryter inn og stjeler"(fra Matt 6.19). Så sant så sant, og godt er det å bli påminnet om de ordene.