Fra handling til holdning

“Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.”
- Gal 5, 22

Jeg la merke til en bra ting i bibelen her om dagen, forskjellen på handlinger og holdninger. Bibelen adresserer ofte våre holdninger, som er frukter av vår tro, som igjen kommer til syne i våre handlinger. Gud vil endre våre holdninger, og bare slik forandres våre handlinger.

I det Gamle Testamentets lover så står det "du skal" og "du skal ikke", men slik er det ikke i det Nye Testamentet. Paulus skriver til Filippererne: "arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje." (Filip 2, 12-13) Paulus understreker i 1. Kor 15, 10 at det ikke er han som arbeider "men Guds nåde som er med meg."

“Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre”
- Johannes 13, 34-35

Vi har stor hjelp, for det er altså Gud som arbeider i oss og sammen med oss for å forandre våre holdninger, slik at vi kan leve i tro og ta det ut i handling, i kjærlighet, slik at alle kan se hvem Gud er.

Å skjønne og å kjenne

Som kristen får man ofte mange spørsmål angående sin tro, og jeg prøver etter beste evne å forklare og å få de som spør til å skjønne hvorfor jeg tror. For meg også når jeg fant ut av dette med tro, så var et viktig element forståelsen av hva jeg trodde på. Jeg ville skjønne hvorfor jeg trodde det jeg trodde. I seg selv er det jo ikke noe galt i det. Vi ønsker vel alle å forstå.

“Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.”
- Hebreerbrevet 11.1

Når jeg så har vært kristen en stund så kommer det oftere og oftere til syne at det viktige med kristendommen er ikke det å forstå alt, eller å alltid ha bevis. Forstå meg rett, fortsatt bare bra med bevis og det finnes massevis av gode grunner til å tro, men det er ikke det som bærer meg i mitt liv og det er ikke det som holder troen oppe. Ja, det er kanskje ikke det som får folk til å tro.

Som kristen så tror jeg på en "levende Gud", det vil si en Gud du kan ha kontakt med. En Gud du kan kjenne. En Gud du kan ha et forhold til. Dette forholdet er det som holder troen oppe, og det er ikke noe du kan se, ta på, lese deg fram til eller bevise. Det er deg, og det er Gud, og det er virkelig. Det er dette forholdet som skaper tro, holder på troen og utvikler troen til å bli noe mer enn bare håp om at Gud finnes.

“For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende.”
- Paulus første brev til Timoteus 4.10

I stedet for å alltid snakke om bevis og grunner til å tro på det jeg tror på, så er det viktigere å påpeke at den aller største grunnen til at jeg tror er at jeg kjenner Jesus og han kjenner meg.

Begynne der man er

I apostelens gjerninger 1:8 skriver Lukas "...og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.", og det falt meg inn - vi skal jo først og fremst være vitner i nærområdet. Det er nesten som å skrive "...og dere skal være mine vitner i Oslo (Jerusalem) og hele Akershus (Judea), i Buskerud (Samaria) og helt til jordens ender." Hvis du tar et kart og sammenligner så er det ca de størrelsene det gjelder, for så å gå over til "jordens ender".

Synes det er litt morsomt at det starter så nært men ender plutselig så fjernt, men tror det sier noe om at før vi tenker på å være vitner for hele verden så er det lokalmiljøet som må være hovedfokus. Slike lokalmiljøer er overalt, og dermed er sitt eget lokalmiljø det viktgiste stedet for kristne å være vitner. Er vi i sannhet vitner der vi er så vil vårt virke spre seg dit vi går, de stedene vi besøker, og kanskje får vi et kall om å være vitner i et fjernt land.

Jeg kjenner en som turte omgås horer

Både VG, AP og Dagbladet, samt masse annen media, elsker å skrive om svenskekongens kromspring ved å besøke strippeklubb. Det er nokk helt greit at det ikke aksepteres, for vi forventer noe annet av en konge.

Å forvente noe annet av en konge gjorde også jødene for 2000 år siden, men jammen meg kom det en kar og satte dem på plass ved å besøke de mest syndige av dem alle. Hva er forskjellen mellom Kong Jesus og Kong Carl Gustaf?

En ting er at Jesu rolle ikke var gitt fra denne verden til å herske over et folk her på jorden. Jesus trengte ikke holde masken, han var ærlig og han skjulte ikke at han hang med de som ikke var eliten verdige. Han holdt seg likevel ren. Svenskekongen, og mange andre som blir avslørt i media, de har som fellestrekk at de prøver å skjule det de gjør - for de vet de går inn med gal hensikt.

Det hadde vært kult om svenskekongen hadde blitt folkelig slik, tatt en tur til strippeklubb for å snakke til dem og komme med gode nyheter uten å skjule sin agenda isteden for at et slikt besøk skulle bety et stort nederlag og dårlig rykte. Moder Teresa møtte de fattige der de var, og det fantes helt sikkert folk som avskydde henne for det i starten - men når man ser at de personene som går under det nivå samfunnet har plassert dem i med et rent og ærlig hjerte og med mål og mening så blir våre følelser mot dem fylt med respekt.

Jesus sukket og sa ”Effata!” – Lukk deg opp

Jesu valg av ord er egentlig ganske bemerkelsesverdig når han helbreder den døve som hadde vanskeligheter med å tale i Markus 7:34, som en oppfordring til deg og meg som er bundet til våre tankebygninger. Vi er født inn i en verden og er formet av våre omgivelser, noe som har påvirket oss.

Salmisten sier om noe ganske selvfølgelig når han beskriver gudebilder i salme 115: ”De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se. De har ører, men kan ikke høre, de har nese, men kan ikke lukte. De kan ikke gripe med sine hender og kan ikke gå med sine føtter; de har ikke mål i strupen.” men han fortsetter videre ved å legge til at ”Slik blir også de som lager dem, og alle som setter sin lit til dem.”

Vi er formet av våre omgivelser, enten som en reaksjon eller som en tilpassning til dem. Enten vi er de som former andres tankebygninger eller lar oss forme så kommer vi under kategorien av ”de som lager dem” og ”de som setter sin lit til dem”. Vi er avgudsdyrkere om vi lar oss mate eller mater andre med våre feilaktige overbevisninger, for å sette det litt på spissen.

Dette med ører og øyne er bilde som er brukt ved flere anledninger i bibelen. Jesaja profeterte i Jes 6:9 ”Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne!” Jesus legger til, når han forklarer hvorfor han taler i lignelser, i Matt 13:16: ”Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører.” Johannes understreker i Åpenbaringen: ”Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Det er helt klart viktig å være lydhør og observant, og bibelen oppfordrer sterkt til dette. Det er slik vi greier å fatte Guds vilje og forstå den, men ikke minst, forstå vår rolle i den. Selvrealisering, selvinnsikt, og selvransaking går foran det å bøye seg for andres mening og mulige bedrag. Vi er ikke her for å være slaver av andres eller våre egne tanker. Vi ble satt fri. Vi må finne mening ved å smake, kjenne, se, lytte, forstå og bruke våre sanser i møte med verden. Vi gjør ikke det ved å lukke oss inne – vi gjør det ved å lukke oss opp! Lukker vi oss opp for omverdenen, lærer vi fort å legge dømming til side. Lukker vi oss selv opp for omverdenen skinner det lyset vi bærer ut til andre uten pekefinger.

Hva skjedde da Jesus helbredet den døve? Han ble satt fri, fordi det som bandt ham ble løst. ”Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.”

Gud vil gi deg en klem

Noen ganger får man som en oppfatning at folk generelt, og til og med en del kristne, går rundt og tenker på at Gud har en ekstra stor pekefinger som han påpeker alle våre feil og mangler med – men hvor langt fra sannheten går det an å være? I gamle testamentet hadde Gud riktignokk satt opp noen lover som skulle holde menneskene i tøye(gi dem retningslinjer for hvordan de skulle leve), men disse var jo til for at Gud skulle slippe å bruke pekefingeren, loven overtok den rollen – mens Gud tok på seg rollen som den man skulle stole på når det stormet. Gud ville holde deg i hånden når du brøt loven eller var på siden av det optimale livet. Han ville ha deg tilbake hver gang.

I nye testamentet, når Jesus kom og døde for våre synder og alt det der, så sa Gud ”Til helvete med loven”(min oversettelse) og ”Velkommen nåden”(også min oversettelse), Gud ville gå enda lenger enn det å bare holde hender – han ville gi deg en klem. En sånn god og varm klem. Sånn lang klem, og ikke bare en gang – men hver gang.

Gud er først og fremst interessert i deg, ikke i det du gjør. Vit at du er elsket av Gud, og først når denne kjærligheten blir respondert av deg så begynner forandringen å skje fra innsiden. Samvittigheten overtar rollen til loven, samvittigheten blir pekefingeren, mens Gud blir den du finner trøst hos, den som stiller opp når du ikke får det til.

Liten tro, stor Gud

Jeg tror noe av poenget til Jesus med det å sammenligne troen med et sennepsfrø var at troen ikke kan måles slik vi tradisjonelt gjør. Tro måles i at vi ser mer av Guds storhet og slik blir mer trygg på Gud. Gud får en større del i livet vårt. Sennepsfrøet er starten, som gir vekst - mens det som vokser er ikke selve frøet, men treet som kommer ut av frøet. Trær trenger næring, og næring gir vekst. Troen er grobunnen for noe mer, det å vandre i troen og vokse i Gud.

Synes tanken er fin - for hvor mye jeg synes jeg tror ser ut til å variere fra dag til dag. Den opplevelsen jeg har med Gud og det Han har åpenbart er noe som varer lenger - jeg oppdager mer av Gud og dermed ser jeg mer av Gud og kjenner Ham bedre. Det kan jeg holde fast ved selv de dagene jeg føler at troen ikke er like sterkt tilstede.

Et annet element i dette er at min tro er noe som jeg har ansvaret for i større grad - det er avhengig av meg, mens Gud er noe utenfor meg som er større enn det jeg kan fatte og berøres ikke av min sinnstilstand. Gud er det solide element, og selv om jeg føler troen min er liten så er den jeg tror på stor. Jesus kan sammenligne troen med et sennepsfrø fordi Gud er stor selv om troen er liten - og dermed spiller ikke størrelsen noen rolle når det gjelder Gud. Når det gjelder oss derimot, så har vi det utvilsomt bedre når Gud har en stor del i livet vårt og treet er stort og flott.

En ydmyk og velsignet tjener

En av mine store forbilder i det gamle testamente, er en person ytterst få har hørt om, og som jeg aldri har hørt en preken om. Jeg snublet over ham når jeg leste gjennom Gamle Testamente for noen år tilbake, og det var noe ved ham som skilte ham ut. Muligens fordi han er en av de mer ydmyke lederne som bibelen beskriver – og derfor ikke får den oppmerksomheten historien hans burde – for det er noen livsviktige lærdommer vi får fra hans liv. Nå skal det sies at i følge bibelforsking så kan det være snakk om flere forskjellige personer med samme navn, men tolk selv, jeg synes det er snakk om en og samme person i alle bibelstedene - fordi det passer.

Når kong David skulle flytte paktens ark til Jerusalem, så var ikke det noen enkel oppgave. Gudsnærværet var så stort at når en person ved navn Ussa tok på den ved et mistak, så falt han død om. I jødedommen så var arken selve symbolet på Guds nærvær blant folket. Gud var i arken – og arken var i det helligste av det helligste. David ble redd for Gud etter dette, og lot være å flytte arken til Jerusalem, så ble den satt i huset til Obed-Edom. Og det er Obed-Edom jeg vil fortelle om.

Når arken var hos Obed-Edom i tre måneder står det at Herren velsignet hans hus og alt som hørte ham til. (1. Krøn 13.) Gud var nær Obed-Edom, og Gudsnærværet førte til velsignelse. Det er slik vi blir introdusert for Obed-Edom. To kapitler senere nevnes Obed-Edom igjen, og vi får høre at han var en levitt av ”annen rang”, altså ikke blant de fremste – snarere en i mengden(en av 68, ca antallet medarbeidere i en middels menighet i Oslo), men han fikk holde vakt ved døren inn til arken når den ble flyttet til Jerusalem. For meg virker det som om Obed-Edom ville holde seg nær arken, holde seg nær Gud – for han visste at det førte velsignelse med seg. I 2. Samuelsbok står det at ”Han førte den opp til Davids-byen med stor glede”. Obed-Edom, arkens vokter, en som visste hvilken betydning arken hadde, voktet den og holdt seg nær den. Han hadde stor glede i sin tjeneste, stor glede i en tjeneste som kong David hadde stor frykt for.

Vi har møtt noe av det samme som kristne, for Gud er ikke lenger i en ark. Gud er inne i oss. Vi trenger ikke lenger følge Gud dit Gud drar, nei han er med oss og i oss hvor vi drar. Men vi må fortsatt ta vare på det vi har fått, vokte skatten og de velsignelsene vi har fått del i ved å få del i Jesus. Vi må vokte våre hjerter og vår tro.

Obed-Edom er alltid en biperson i historien, men vi får likevel del i noen glimt av hans liv gjennom det som bibelen forteller. Neste gang vi møter ham(kapittel 26), etter at Salomo har bygd tempelet, fortelles det om hans sønner som alle ble ”dyktige og sterke menn, skikket til tjenesten”, samt at han fortsatte som portvakt – tro i tjenesten. Obed-Edom visste sitt kall virker det som.

Siste gang vi møter Obed-Edom er i 2. Krønikebok 25, der krigen mellom Israel og Juda er i full aksjon – og Guds hus blir plyndret. Kan du gjette hvilket ettermæle Obed-Edom fikk? Det står at de tok det som fantes ”i Guds hus, hos Obed-Edom” – Obed-Edoms hjem var Guds hus. Tenk det, Så stort eierskap hadde Obed-Edom til arken, og senere templet, at det den ble kalt for Obed-Edoms hjem. Klinger bra, eller hva? ”i Guds Hus, hos John Larsen” – men vent, det stemmer jo!! Guds hus er jo i meg.

Finn ut av din arv!

For å ta opp tråden litt fra forrige post, så nevnte jeg noe om arv - og det er noe jeg har tenkt litt mer på siden det har spilt en stor rolle i mitt liv.

Det er nemlig slik at det kommer med en del trosoppfatninger fra foreldre(og omgivelser) når man vokser opp - vi arver deres måte å tenke Gud på rett og slett. Man ser det ganske ofte på de som har vokst opp i kristne hjem at deres tro ligner veldig på den som er hos sine foreldre. Er man født blant pinsevenner, er sjansen stor for at man ender opp der.

For min del så ble jeg født inn i Smiths Venner, og fikk dermed inn mye fra deres lære i oppveksten. Det er min arv. Så er det opp til meg å bruke arven riktig, og jeg valgte å gå bort fra min arv siden jeg skjønte fort at den ikke holdt mål. Kristendommen var så mye mer enn bare en konfesjon. Det betyr ikke at den arv jeg har fått fra mine foreldre nødvendigvis er gal, men den ikke er min og det er ingen som skal kunne si at den skal være min.

I tenårene så bestemte jeg meg å fjerne meg bort fra arven, trykke på reset, men beholde det grunnleggende - troen på Gud - når jeg lette svar på hvilken vei blant kristne var "den rette". Det jeg arvet hadde jeg på en måte allerede fram til jeg fant ut av ting. Jeg vill finne en holdbar, selverfart og selvvurdert tro - og ikke leve på noe jeg hadde arvet - og det er en bestemmelse som tar tid å finne ut av. Man finner ikke ut av alt over natta. Det er en prosess jeg fortsatt er i. Hvorfor det? Fordi når man arver noe, så har man ikke opparbeidet det selv - og dermed er det ikke noe som er holdbart når man møter motstand. Vi kan ikke grave ned våre talenter(det vi får tildelt), nei, vi må ta risken og finne ut hvordan vi kan øke verdien av den, og slik får vi da også del i det vi opparbeider(se lignelsen i Matteus 25:14 - der herren sier til dem som doblet sin andel: "Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget").

Vi kan ikke leve på vår arv alene. Den brukes opp. Vi må finne ett levende kristenliv der vi hele tiden får fylt opp med liv. Vi må gjøre egne erfaringer. Egne vurderinger. Foreldre må tørre å la barna finne ut av livets og troens store spørsmål, og ikke undertrykke den trangen som ungdom har av å oppleve og forstå selv. Gir man fra seg en trygg arv, så vil den holde fram til at arven har vokst til noe ungdommen selv kan gi videre.

Kjød og Ånd, Hånd i hånd?

Ånd er virkelig. Kjød(det menneskelig, kroppen) er enda mer virkelig, for oss. Forskjellen er at det som vi kan ta på og se, det er mye lettere å la seg påvirke av.

Når jeg snakker med, eller hører historier av folk som ikke tror eller som har falt bort fra troen er det veldig ofte at de er blitt bedratt av det de ser eller har opplevd i møte med kristendommen.

Eksempler:

• En mor eller far som sier de tror men som ikke greier å formidle troen i kjærlighet, leve på rett måte eller som bare sier de tror men lever ikke slik.
• En forsamling av kristne som er fanatiske, sneversynte, dømmende og bare bryr seg om menighetens ve og vel.
• En eller flere kristne venner som har sviktet.
• Ting som dukker opp i media om prester som blir grepet i diverse synder.
• Regler, riter eller væremåter som gjerne følger med, eller man tror følger med, i møte med troen.
  

Felles for alle disse er at de ikke sier så mye om ditt møte med en virkelig Gud(det er gjerne et selektivt lite representativt utvalg vi ofte møter). De sier ingenting om den kjærlighet som bibelen setter i høysetet. Det eneste ekseplene fremhever er menneskers evne til å fordreie et budskap og et liv som virkelig(og som de en gang fant), men som samtidig er tilgjengelig for alle helt gratis(og dermed åpent å misbruke).

Å trekke konklusjonen av at mennesket er den virkelige representanten for den åndelige relasjonen er en noe ulogisk og gal slutning å ta. Den eneste som man virkelig kan se til er Jesus(som greide å leve sitt liv i ”ånd og sannhet”) og i andre rekke de mennesker der Gud virkelig skinner gjennom. Dessuten er det du og din erfaring med Gud som du bør basere din beslutning om troen er en realitet eller ikke.

Vi kan arve et Gudsbilde, men et arvet Gudsbilde er aldri riktig. Vi må finne Gud, og se hans bilde selv. Arver du et Gudsbilde? Eller henter du det ut ifra det du har oppfattet av det du har sett, fra der det menneskelige feiler i møte med det åndelige?

Har vi galt bilde av Gud, forventer vi også feil av ham, og det blokkerer vår tilnærming til Ham.

Bør alt i livet prøves?

Katie Melua sa nylig at "Alt i livet skal prøves" til VG, men stemmer det? Jeg har følelsen av at veldig mange vil si seg enig i at når man lever så skal mest mulig prøves ut, men jeg kom til å tenke på at man gjør en del kompromisser på veien dersom man følger den filosofien.

Paulus sa noe lignende for nesten 2000 år siden, han sa at "Jeg har lov til alt", men stopper ikke der - han understreker videre at "ikke alt gagner." og legger til "Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg." (1. Kor 6:12) Han understreker et annet sted "Hold dere borte fra ondskap av alle slag!" (1. Tess 5:22). I Rom 14:23 sier han også at "Alt som ikke skjer i tro, er synd.". Paulus sier ikke at alt skal prøves, men at vi har lov til å prøve alt, men at det også er mye som ikke er verdt å prøve som vu bør holde oss borte fra.

Det jeg prøver å understreke er at vi er frie og har lov og tilgang til å gjøre og prøve det meste, men det er ikke alt som er bra. Det er ikke alt som ganger. Ta for eksempel en selvfølgelig ting som narkotika(som Katie Melua var borti en tid tilbake), det er en ting som fort tar makt over en, og er ikke bra å prøve. Andre ting også, når du velger å prøve noe så velger du bort valget å la være å prøve det. Når du velger å gjøre noe galt, så velger du bort det å prøve å la være å gjøre noe galt - eller kansje til og med det å gjøre noe godt. Et valg har alltid flere muligheter, og prøver du det ene, så velger du å la være å prøve noe annet. Velger vi å gjøre noe som er i gråsonene til å gagne, så pass på at det skjer i tro - at du har pratet med Gud om det på forhånd og at valget ditt er basert på at du vet Gud er med deg i avgjørelsen og at det kan føre til noe godt for andre mennesker eller deg selv.

Det går ikke an å prøve alt i livet. Prøv det som er bra og godt, og hold deg borte fra å prøve det som er uklokt. Sjansen er stor for at vi velger uklokt uansett, og vi lærer nokk mye av disse feil, men lærdommen er ikke alltid vits å jage etter. Bedre å jage etter å bygge opp holdninger og handle i tro.

Hvorfor trenger verden Gud?

Simone Weil sier i en kommentar til historien om den bortkomne sønn at ”Hvis sønnen hadde levd fornuftig, ville han aldri kommet på å vende hjem” – og på en måte så er mange der ute som ikke kjenner Gud i den situasjonen at de ikke har behov for Gud siden de greier seg så fint selv. Jeg vil påstå at det er den største utfordringen vi står ovenfor, likegyldighet ovenfor Gud fordi det ikke er behov for Ham.

Men hva er løsningen? Skal vi overbevise mennesker om at Gud finnes? Skal vi overbevise folk om at de er fortapt? Hvordan skal de tro det budskap vi kommer med om en frelser, når de har ingenting de vil bli frelst fra? Skal vi skape behov for Gud, eller bevisstheten om behov for Gud? Jeg synes det er et av de vanskeligste problemstillingene jeg har møtt.